Vidunderbarn
Roy Jacobsen
Cappelen/Damm

*

*

Forventninger er farlige, for du kan lett bli skuffet. Men her holder det. Du verden for en bok. ”Vidunderbarn” er virkelig vidunderlig!

Kritikerne og vi leserer jubler i kor, og fryder oss over denne herlige oppvekstromanen fra en drabantby i Oslo.
Det hele starter i 1961, det året Jurij Gagarin seiler ut i verdensrommet, Berlinmuren blir reist, John F. Kennedy er president i USA og Einar Gerhardsen er vår egen evige statsminister.
Ti år gamle Finn bor sammen med sin mor i en blokkleilighet på Årvoll. Faren, som var kranfører på Aker mek., forsvant ut av livet han da han var ett år, men rakk å gi ham en halvsøster, før han forsvant for godt.
Denne lille jenta, seks år gamle Linda får en viktig rolle i livet til Finn.
Hun ankommer en iskald dag i oktober mutters aleine. Linda kommer med Grorudbussen, og alt hun har med seg en liten lyseblå koffert med et mystisk og noe urovekkende innhold.

Mange år senere erkjenner Finn at ”Linda viste oss hvem vi var – hun avslørte oss. Hennes koffert inneholdt ikke mindre enn en atomladning”

Høydepunktet, i hvert fall for meg er, sommeren 1962 hvor mutteren, Finn og Linda bor i et gammelt militærtelt på Håøya i Oslofjorden.
Alt skjer den sommeren. Sola skinner nådeløst – de blir brune og solbrente, det lukter saltvann og blåskjell – de har konstant sand mellom tærne, de lærer å svømme, får seg sommervenner – og vil bare at tiden skal stå stille. Helt stille.
Boken er full av leselykke og flotte formuleringer. Den lukter og smaker.
Finn får seg en sommerkompis, den underlige Boris, og sammen utforsker de øya – og sniker på damene som soler seg nakne. Det er spennende og skummelt, mystisk og deilig – alt på en gang.

Vidunderbarn har fått strålende kritikker. Aftenposten gir terningkast seks, og sier:
Roy Jacobsen er en gudbenådet forteller. Boken er full av hverdagens mirakler, og viser oss livet på godt og vondt.

skrevet av bokinspirator, Liv Gade